Rotta: Death by Toilet

Rotta

En tysk journalist var blitt skutt uka før, og vi ble bedt om å ligge lavt.

Noe ugreie mellom de ulike frigjøringsbevegelsene i nord-Etiopia gjorde det ekstra vrient for oss som skulle inn i Tigray/Eritrea via Sudan i 1984.

Jeg gav egentlig blaffen i ugreie frigjøringsbevegelser. Skudd i nakken? Hold av plass til meg! Jeg hadde fått dysenteri og var utenfor legehjelp. Dysenteri? Kraftig feber og en mage som ikke kan ta imot noe som helst, men må tømmes et par ganger i timen. Hvis du ikke drikker noenting, skiter du uansett vanntynt til du dør av uttørking. Drikker du, skiter du vanntynt og oftere, men hvis du har drukket nok, og med fornuftig balanse med sukker og salt i vannet kan du holde det gående en stund. Feberen brenner deg opp. Ikke til å holde ut i 40 varmegrader i skyggen, eller uansett.

Jeg var daglig leder for en norsk utviklingsorganisasjon, hadde dysenteri og var alldeles på felgen. Men jeg hadde med meg nesten en million kroner i små sedler som skulle fordeles til folk som jobbet for å forbedre forholdene sine der inne. Det var jobben min. Og jeg hadde kommet så langt. Jeg hadde lokale hjelpere med meg. Og jeg var så sjuk at jeg ikke kunne vurdere noe som helst fornuftig. Nå var vi i Kassala, på grensa mellom Sudan og Etiopia, og skulle få haik inn i Etiopia med en lastebilkonvoi med mat fra Kirkens Nødhjelp.

Turen ville ta 3 døgn. Vi ville måtte kjøre om natta og ligge kamuflert om dagen. Etiopiske styrker kom til å lete etter nødhjelpskonvoien med MIG-21 jagerbombere og HIND-kamphelikoptre. De haddde den best utstyrte hæren i Afrika – bortsett fra kanskje Sør-Afrika. Og jeg var på vei. Sjansene for å få hjelp med dysenterien inne i Tigray var ikke tilstede.

Men nå måtte vi altså ligge ekstra lavt. Vi holdt til inne på en slags gårdsplass. Det var vakter som gikk rundt med lange sabler. Ingen synlige skytevåpen her på sudanesisk område. Det var latterlig varmt, og sengene var bare tepper på bakken. Midt på gårdsplassen var mitt tempel: En enkel mursteinsbygning uten gulv, men med et hull i bakken. En latrine. Du plasserte deg over hullet og lot det stå til.

Neste dag skulle vi kjøre mot Tigray, og de få tankene jeg hadde svirret rundt hvordan jeg skulle få en lastebilkonvoi med ti biler til å stoppe et par ganger i timen så jeg kunne blåse ut. Det var rykter om miner, og jeg nikket anerkjennende. God løsning. Sett meg i den første bilen.

Midt på natta en gang måtte jeg opp og kreket meg til latrinen. Jeg hadde klart å sove litt, og var ikke helt klar. Jeg gjorde mitt, men opp av hullet spratt en rotte – svær som en katt.

Den satte forlabbene i siden, kikket bestemt opp på meg og sa:
– Altså, altså: Vi bor nedi her. Folk slenger ting ned i hølet. Av og til noe vi kan spise og av og til er det bare dritt. Det kan vi leve med. Men det får da være maken til dritt!

Men jeg skjønte jo ikke rottespråk og blei bare redd den svære rotta mellom beina mine, så jeg steppet rundt og sparket etter rotta mens jeg dro opp buksa. Rotta hoppet ned igjen som jeg hadde håpet.

Jeg kreket meg tilbake til tepperullen – skjelven og utkjørt, og i det bevisstheten svant kom det et kjempebrak. Åh, herlig, nakkeskuddet, tenkte jeg og sovnet.

Jeg husket tanken godt da jeg våknet neste dag og måtte på do. Jeg var litt forvirret, men fikk heldigvis forklaringen fra en som hadde ventet på at jeg skulle våkne: Du må gå inn i hjørnet der. Latrinen datt sammen i natt og rottene sprang rundt over alt.

Steppingen min hadde satt hele bygget i svingninger og mursteinene var bare stablet, ikke murt. Seinere fikk jeg vite at dette ikke var uvanlig: U-hjelpsorganisasjonene var veldig for latriner, og forsynte folk med murstein. Men mørtel var det ingen som tenkte på. Så Death by Toilet var ikke uvanlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *