Kua

29 Mar 2015

KUA

Bilkjøring i Tigray, Nord-Etiopia på 80-tallet var livsfarlig. Ikke fordi de andre bilistene manglet bilkultur (det var ingen andre bilister, men hadde det vært det, ville de ganske sikkert manglet bilkultur), men fordi etiopiske jagerfly og kamphelikoptre jakta på alt og alle. Det var borgerkrig i landet, og frigjøringsbevegelsen TPLF kontrollerte nesten hele provinsen. En migjager fra Menghistu-regimet kunne finne på å bombe en bonde som pløyde jorda si - jeg så det sjøl.  Det var likevel fristende å kjøre, for avstandene var lange, og Etiopia har varmerekorden.

 

Jeg så resultatet av uforsiktig bilkjøring en gang: En bil fra Leger uten Grenser hadde støtt på et kamphelikopter. Bilvraket minnet om en gammel epleskrott; brun og fæl og vridd og helt ulik en bil. Og det var tett i tett med grove kulehull. Jeg tråkket på et sett med løstenner 10 meter fra skrothaugen, og ble fortalt at legene hadde løpt så fort fra bilen at tennene må ha løsna. Ingen skulle ha blitt drept. Visste ikke helt om jeg skulle tro på det.

 

Jeg hadde aldri noen egen bil der, men haika noen ganger. 

 

En gang med en Toyota lang jeep tilhørende tigrinsk overkommando. Jeg ble plassert bakerst mellom to 50 liters dieseltønner uten mulighet til å røre meg. Sjåføren kunne overhode ikke kjøre bil og det var ikke noen vei å kjøre på, men han kjørte så fort bilen gikk. Løse håndgranater rulla rundt, og jeg så langt inn i løpet på et Kalashnikov maskingevær som lå akkurat slik at det pekte midt mellom øynene mine. Jeg ante ikke om sikringen var på, eller om soldatene visste noe om sikring i det hele tatt. Antakelig ikke. Opprørsgeneralen i forsetet snakket ikke engelsk, men han likte Rolling Stones. Han hadde en tape med 'Beggars Banquet' i spilleren. Jeg var i perlehumør: Høre på 'Sympathy for the Devil' i 100 km/t off-road, mens du stirrer inn i munningen på en AK47 uten å kunne røre deg og håndgranatene ruller rundt på gulvet og smeller inn bilveggen innimellom? Og et kamphelikopter kan dukke opp når som helst? Og du slipper å gå 7 mil? As cool as it gets. 

I rode a tank 

Held a generals rank 

When the blitzkrieg raged 

And the bodies stank 

Pleased to meet you 

Hope you guess my name, oh yeah

Og tidlig i regntida haiket jeg med et par australiere som hadde en Landcruiser pickup. Vi kom til et tørt elveleie der det lå en stor Fiat lastebil på siden. Det så veldig rart ut. Sjåføren hørte bilen vår og kom springende og forklarte at da han kjørte over, ble lastebilen tatt av en stormflod og slengt overende. Han hadde klart å komme seg ut og sluppet med noen brukne ribbein. Det var vanskelig å fattte. Den ørlille bekken kunne da umulig skape noe slikt!

Det var vinsj på Landcruiseren, og vi kjørte over til den andre bredden, tjoret bilen til et tre, og begynte å vinsje lastebilen på rett kjøl. Vannføringa i den lille bekken økte litt. Det var et sus i lufta. Vind? Plutselig kom det en vegg av vann tre meter høy og ti meter brei og smelte lastebilen overende igjen. Den lille skogsbekken så plutselig ut som Lågen på en dårlig dag. Men Landcruiseren stod godt og fast på land, vinsjviren holdt, og vi holdt Fiaten. Vannet begynte å synke igjen, men der kom ei ku rautende i fyket! Hun svingte innom oss, en snartenkt aussie med tau rundt livet klarte å få tak i henne og vi fikk buksert henne på land.

Kua ble liggende å småraute og spy i vannkanten, men hun kom seg. Gjetergutten på rundt åtte år kom springende nedover elvebredden. Det ble mørkt. Vi tente et bål og der satt vi og ventet på at vannet skulle synke nok til at kunne få vinsjen vår tilbake og komme oss videre. Kua buret litt. Jeg bød gutten på Mariekjeks. Vi smilte til hverandre.

As good as it gets.