Rotta

26 Mar 2015

En tysk journalist var blitt skutt uka før, og vi ble bedt om å ligge lavt. Noe ugreie mellom de ulike frigjøringsbevegelsene i nord-Etiopia gjorde det ekstra vrient for meg som skulle inn i Tigray/Eritrea via Sudan i 1984.

Jeg gav egentlig blaffen i ugreie frigjøringsbevegelser. Skudd i nakken? Hold av plass til meg! Jeg hadde fått dysenteri og var utenfor legehjelp. Dysenteri? Kraftig feber og en mage som ikke kan ta imot noe som helst, men må tømmes et par ganger i timen. Hvis du ikke drikker noenting, skiter du uansett vanntynt til du dør av uttørking. Drikker du, skiter du vanntynt og oftere, men hvis du har drukket nok, og med fornuftig balanse med sukker og salt i vannet kan du holde det gående, men helst liggende. Feberen brenner deg opp. Ikke til å holde ut i 40 varmegrader i skyggen eller uansett.

Jeg var daglig leder for en norsk utviklingsorganisasjon, hadde dysenteri og var alldeles på felgen. Men jeg hadde med meg nesten en million kroner i små sedler som skulle fordeles til folk som jobbet for mat der inne. Det var jobben min. Og jeg hadde kommet så langt. Nå var jeg i Kassala, en grenseby mellom Sudan og Etiopia, og skulle få haik inn i Etiopia med en lastebilkonvoi med mat fra Kirkens Nødhjelp. 

Turen ville ta 3 døgn. Vi måtte kjøre om natta og ligge kamuflert om dagen. Etiopiske styrker kom til å lete etter nødhjelpskonvoien med migjagere og kamphelikoptre. Regjeringen hadde den best utstyrte hæren i Afrika - kanskje bortsett fra Sør-Afrikas. Og de ville drepe oss. Og jeg var på vei. Sjansene for å få hjelp med dysenterien inne i Tigray var null.

I påvente av matkonvoien var jeg var innkvartert på en gårdsplass i Kassala, og hadde fått beskjed om å holde meg der. TPLF-vakter patruljerte med lange sabler. Ingen synlige skytevåpen her på sudanesisk område. Det var latterlig varmt, og sengene var bare tepper på bakken. Midt på gårdsplassen var mitt tempel: En enkel mursteinsbygning uten gulv, men med et hull i bakken. En latrine. Du plasserte deg over hullet og lot det stå til.

Neste dag skulle vi kjøre mot Tigray, og de få tankene jeg hadde svirret rundt hvordan jeg skulle få en lastebilkonvoi med ti biler til å stoppe et par ganger i timen så jeg kunne blåse ut. Det var rykter om miner i veien, og jeg nikket anerkjennende. God løsning. Sett meg i den første bilen.

Midt på natta en gang måtte jeg opp igjen og kreket meg til latrinen. Jeg hadde klart å sove litt, og var ikke helt klar. Jeg gjorde mitt, men opp av hullet spratt en rotte - svær som en katt selvsagt.

Den satte forlabbene i siden, kikket bestemt opp på meg og sa: "Altså, altså: Vi bor nedi her. Folk slenger ting ned i hølet. Av og til noe vi kan spise og av og til er det bare dritt. Det kan vi leve med. Men det får da være makan til dritt!"

Men jeg skjønte jo ikke rottespråk og ble bare redd den svære gnageren mellom føttene mine, så jeg steppet rundt og sparket etter den mens jeg dro opp buksa. Rotta hoppet ned igjen i hullet. 

Jeg vaklet tilbake til tepperullen - skjelven og utkjørt, og i det bevisstheten svant kom det et kjempebrak. - Åh, nå kommer ELF og skyter oss i nakken, tenkte jeg fornøyd og sovnet.

Neste dag våknet jeg litt overrasket og måtte på do. Men doen var vekk! - Du må gå inn i hjørnet der, sa en vakt. - Latrinen datt sammen i natt og rottene sprang rundt i timevis etterpå. 

Og det stemte - murstein lå strødd over alt. Steppingen min rundt rotta hadde nok satt hele bygget i svingninger og mursteinene var bare stablet, ikke murt. Seinere fikk jeg vite at dette ikke var en helt ukjent dødsårsak i Afrika: Døden på do. U-hjelpsorganisasjonene var veldig for latriner, og forsynte folk med murstein. Mørtel var det ingen som tenkte på.