Krokodiller

29 Mar 2015

-You did the Jesus act! You walked on the water! ropte Peter, den australske hjelpearbeideren, uten å vise hverken meg eller hr. J særlig respekt.  

Han hadde nettopp sett meg fare med umenneskelig hastighet tvers over en elv i Etiopia. Jeg kunne ikke forklare hvordan jeg gjorde det. Men jeg visste hvorfor.

Krokodiller har vært på jorda i nær 100 millioner år. Det er nær 100 millioner år før menneskene kom. At de har klart seg så lenge skyldes at de er svært effektive - og dermed fryktede - rovdyr. De første menneskene hadde hardkodet krokodilleskrekk inn i reptilhjernen lenge før det det var mennesker til, for å si det slik. Og slikt blir ikke borte.  

Nord-Etiopia er et kjerneområde for Nilkrokodiller. Jeg var blitt underholdt av australiere med krokodillehistorier denne kvelden. 

Australierne hadde tatt sjansen på å kjøre egen bil. En Landcruiser pickup, proppet til ripa med godsaker. -Anyone for strawberries and cream? Can you get us some cans, Olaf? spurte Peter og pekte mot bilen på den andre siden av elva. OK! Selvsagt! You bet!

Jeg gikk ned mot bilen i egne tanker og gyste over krokodillehistoriene. Helt i vannkanten, en meter fra meg så jeg den med ett: En krokodille litt større enn en VW Transporter (lang modell). Den hevet snuten opp av vannet og hvesssste! Og da gikk lyset. 

-Running faster than Carl Lewis was very, very impressive, Olaf! fortsatte Peter når jeg vel var tilbake ved bålet etter en tid. -But doing it over water without getting wet is simply too much! Han syntes visst dette var artig.

Jeg sa ingenting. Jeg hadde overhode ingen peiling på hva som hadde foregått fra krokodilla hveste til jeg stod på tørt land 100 meter borte. 

Seinere kom jeg til at hvesingen var en advarsel om å komme meg vekk. Det som utpreger et krokodilleangrep er ikke hvesing i forkant. Tvert imot. Det kjennetegnes av total overraskelse og enorm fart og kraft og er over i løpet av et halvt sekund eller to. 

Krokodilla må ha vært mett. Eller kanskje den tenkte at Peter var mye fetere og finere enn meg? 

Noen år etter opplevde jeg en krokodillesituasjon i Norge, og fikk gjort meg ytterligere noen tanker rundt dette med hardkoding av krokodilleskrekk.

Jeg og katta lå i sofaen og leste og koste oss. Min datter hadde fått en badekrokodille, og bar den stolt inn ihuset: 2 meter lang og ferdig blåst opp.

-Disneykrokodille, tenkte jeg. -Nei i Etiopia var det...  Men katta tenkte annerledes. Hun forsvant i en sky av piss og dritt og satt plutselig øverst på bokhylla! Jeg nikket anerkjennende. Been there, done that! Katta ble sittende der oppe hele dagen.

 

Nå er det heldigvis slik at tanken kan vinne over instinktene. For katter også. Plastkrokodilla ble etterlatt i stua over natta, og neste morgen var den helt flat. Punktert på 1000 steder av en forbannet katt med klørne ute. 

 

Kua

29 Mar 2015

KUA

Bilkjøring i Tigray, Nord-Etiopia på 80-tallet var livsfarlig. Ikke fordi de andre bilistene manglet bilkultur (det var ingen andre bilister, men hadde det vært det, ville de ganske sikkert manglet bilkultur), men fordi etiopiske jagerfly og kamphelikoptre jakta på alt og alle. Det var borgerkrig i landet, og frigjøringsbevegelsen TPLF kontrollerte nesten hele provinsen. En migjager fra Menghistu-regimet kunne finne på å bombe en bonde som pløyde jorda si - jeg så det sjøl.  Det var likevel fristende å kjøre, for avstandene var lange, og Etiopia har varmerekorden.

Jeg så resultatet av uforsiktig bilkjøring en gang: En bil fra Leger uten Grenser hadde støtt på et kamphelikopter. Bilvraket minnet om en gammel epleskrott; brun og fæl og vridd og helt ulik en bil. Og det var tett i tett med grove kulehull. Jeg tråkket på et sett med løstenner 10 meter fra skrothaugen, og ble fortalt at legene hadde løpt så fort fra bilen at tennene må ha løsna. Ingen skulle ha blitt drept. Visste ikke helt om jeg skulle tro på det.

Jeg hadde aldri noen egen bil der, men haika noen ganger. 

En gang med en Toyota lang jeep tilhørende tigrinsk overkommando. Jeg ble plassert bakerst mellom to 50 liters dieseltønner uten mulighet til å røre meg. Sjåføren kunne overhode ikke kjøre bil og det var ikke noen vei å kjøre på, men han kjørte så fort bilen gikk. Løse håndgranater rulla rundt, og jeg så langt inn i løpet på et Kalashnikov maskingevær som lå akkurat slik at det pekte midt mellom øynene mine. Jeg ante ikke om sikringen var på, eller om soldatene visste noe om sikring i det hele tatt. Antakelig ikke. Opprørsgeneralen i forsetet snakket ikke engelsk, men han likte Rolling Stones. Han hadde en tape med 'Beggars Banquet' i spilleren. Jeg var i perlehumør: Høre på 'Sympathy for the Devil' i 100 km/t off-road, mens du stirrer inn i munningen på en AK47 uten å kunne røre deg og håndgranatene ruller rundt på gulvet og smeller inn bilveggen innimellom? Og et kamphelikopter kan dukke opp når som helst? Og du slipper å gå 7 mil?

As cool as it gets. 

I rode a tank 

Held a generals rank 

When the blitzkrieg raged 

And the bodies stank 

Pleased to meet you 

Hope you guess my name, oh yeah

Og tidlig i regntida haiket jeg med et par australiere som hadde en Landcruiser pickup. Vi kom til et tørt elveleie der det lå en stor Fiat lastebil på siden. Det så veldig rart ut. Sjåføren hørte bilen vår og kom springende og forklarte at da han kjørte over, ble lastebilen tatt av en stormflod og slengt overende. Han hadde klart å komme seg ut og sluppet med noen brukne ribbein. Det var vanskelig å fattte. Den ørlille bekken kunne da umulig skape noe slikt!

Det var vinsj på Landcruiseren, og vi kjørte over til den andre bredden, tjoret bilen til et tre, og begynte å vinsje lastebilen på rett kjøl. Vannføringa i den lille bekken økte litt. Det var et sus i lufta. Vind? Plutselig kom det en vegg av vann tre meter høy og ti meter brei og smelte lastebilen overende igjen. Den lille skogsbekken så plutselig ut som Lågen på en dårlig dag. Men Landcruiseren stod godt og fast på land, vinsjviren holdt, og vi holdt Fiaten. Vannet begynte å synke igjen, men der kom ei ku rautende i fyket! Hun svingte innom oss, en snartenkt aussie med tau rundt livet klarte å få tak i henne og vi fikk buksert henne på land.

Kua ble liggende å småraute og spy i vannkanten, men hun kom seg. Gjetergutten på rundt åtte år kom springende nedover elvebredden. Det ble mørkt. Vi tente et bål og der satt vi og ventet på at vannet skulle synke nok til at kunne få vinsjen vår tilbake og komme oss videre. Kua buret litt. Jeg bød gutten på Mariekjeks. Vi smilte til hverandre.

As good as it gets. 

Måken

29 Mar 2015

Det smalt i panna og alt ble mørkt.

Skutt! tenkte jeg, og kunne kjenne at det - blod, hjernemasse? rant seigt nedover ansiktet. Synet var borte. Jeg kunne fremdeles tenke, men hvor lenge? Hvem hadde skutt, og hvorfor? Ingen smerter. Alt var for seint nå.

Her på Aker Brygge hadde jeg tidligere på dagen sikret enda en direktør som kunde og nå hadde vi alle de ti største firmaene i Norge i porteføljen. Konkurrenten hadde ingen av dem, og dermed var det 10-0. Total utklassing, og det var faenimeg ikke så mange andre enn meg og mine i Analyse å takke!

Dette var en sensasjonelt varm dag i april, og jeg ringte kontoret og sa at nå ga vi blanke i jobben og tok en fest på Brygga. Jeg hadde satt sammen et team med medievitere fra universiteter både her og der, en tidligere McKinsey og en som hadde jobbet for Microsoft i USA. Så OK, kanskje jeg hadde et godt team, men det var mitt team! Nå var de her og vi hadde skålet og skrålet i fine dresser og feite solbriller. Vi må ha vært et ufyselig skue for de andre gjestene. Eller kanskje ikke. De ligna oss. Livet gikk visst på skinner for de fleste.

Og når du lener deg tilbake og tar en sutt av ølen på Aker Brygge og vet at du er Gud... Pang!

Nå var jeg skutt. Jeg satt alldeles stille og ventet på at tankene skulle slutte.

Det gikk et sekund før noen begynte å le. -Å se på han a! Å Fy Faen! Måker!

En måke hadde fått inn en fulltreffer i panna like over midtstolpen på mine RayBan Wayfarer og dritten hadde rikosjert nedover ansiktet og brystet. Jeg reiv av meg brillene og grov møkka ut av øynene -Det må ha vært en jævla Pegasus! sa jeg og myste mot medarbeiderne mine gjennom gjørma. De holdt på å forgå av latter.

-Her må det vaskes, be right back, sa jeg kjekt. De slutta ikke å le, men jeg var ikke slått. Dette var jo pokkerimeg min dag!

Rystet, men innstilt på å få til dette, gikk jeg inn på toalettet og fikk lukket døra mot latteren der ute. Krana var litt vrien så jeg måtte bruke makt, og plutselig kom det masse vann i vasken, spruta over og traff meg rett i skrittet. Jeg myste i speilet og så et ansikt fra en splatterfilm med en brei stripe dritt ned til beltet. Nedenfor var det vått.

Men jeg fikk da vaska ansiktet og tørka av skjorta på et vis og gikk ut igjen med jakka i hånda foran den våte buksa. Det må ha vært drøyt 1000 mennesker der ute, og de fleste så ut til å ha gledet seg til at jeg kom ut igjen. De pekte og lo. Heldigvis hadde jeg de nyvaska Wayfarerne på plass og en stor seddel i hånda. -Jeg tar neste runde, sa jeg kjekt til bordet og vifta med seddelen. Men akkurat da kom en kraftig vårvind og reiv 500-lappen ut av hånda og fløy den langt, langt ut over Oslofjorden og til sist av syne...

Kua

29 Mar 2015

KUA

Bilkjøring i Tigray, Nord-Etiopia på 80-tallet var livsfarlig. Ikke fordi de andre bilistene manglet bilkultur (det var ingen andre bilister, men hadde det vært det, ville de ganske sikkert manglet bilkultur), men fordi etiopiske jagerfly og kamphelikoptre jakta på alt og alle. Det var borgerkrig i landet, og frigjøringsbevegelsen TPLF kontrollerte nesten hele provinsen. En migjager fra Menghistu-regimet kunne finne på å bombe en bonde som pløyde jorda si - jeg så det sjøl.  Det var likevel fristende å kjøre, for avstandene var lange, og Etiopia har varmerekorden.

 

Jeg så resultatet av uforsiktig bilkjøring en gang: En bil fra Leger uten Grenser hadde støtt på et kamphelikopter. Bilvraket minnet om en gammel epleskrott; brun og fæl og vridd og helt ulik en bil. Og det var tett i tett med grove kulehull. Jeg tråkket på et sett med løstenner 10 meter fra skrothaugen, og ble fortalt at legene hadde løpt så fort fra bilen at tennene må ha løsna. Ingen skulle ha blitt drept. Visste ikke helt om jeg skulle tro på det.

 

Jeg hadde aldri noen egen bil der, men haika noen ganger. 

 

En gang med en Toyota lang jeep tilhørende tigrinsk overkommando. Jeg ble plassert bakerst mellom to 50 liters dieseltønner uten mulighet til å røre meg. Sjåføren kunne overhode ikke kjøre bil og det var ikke noen vei å kjøre på, men han kjørte så fort bilen gikk. Løse håndgranater rulla rundt, og jeg så langt inn i løpet på et Kalashnikov maskingevær som lå akkurat slik at det pekte midt mellom øynene mine. Jeg ante ikke om sikringen var på, eller om soldatene visste noe om sikring i det hele tatt. Antakelig ikke. Opprørsgeneralen i forsetet snakket ikke engelsk, men han likte Rolling Stones. Han hadde en tape med 'Beggars Banquet' i spilleren. Jeg var i perlehumør: Høre på 'Sympathy for the Devil' i 100 km/t off-road, mens du stirrer inn i munningen på en AK47 uten å kunne røre deg og håndgranatene ruller rundt på gulvet og smeller inn bilveggen innimellom? Og et kamphelikopter kan dukke opp når som helst? Og du slipper å gå 7 mil? As cool as it gets. 

I rode a tank 

Held a generals rank 

When the blitzkrieg raged 

And the bodies stank 

Pleased to meet you 

Hope you guess my name, oh yeah

Og tidlig i regntida haiket jeg med et par australiere som hadde en Landcruiser pickup. Vi kom til et tørt elveleie der det lå en stor Fiat lastebil på siden. Det så veldig rart ut. Sjåføren hørte bilen vår og kom springende og forklarte at da han kjørte over, ble lastebilen tatt av en stormflod og slengt overende. Han hadde klart å komme seg ut og sluppet med noen brukne ribbein. Det var vanskelig å fattte. Den ørlille bekken kunne da umulig skape noe slikt!

Det var vinsj på Landcruiseren, og vi kjørte over til den andre bredden, tjoret bilen til et tre, og begynte å vinsje lastebilen på rett kjøl. Vannføringa i den lille bekken økte litt. Det var et sus i lufta. Vind? Plutselig kom det en vegg av vann tre meter høy og ti meter brei og smelte lastebilen overende igjen. Den lille skogsbekken så plutselig ut som Lågen på en dårlig dag. Men Landcruiseren stod godt og fast på land, vinsjviren holdt, og vi holdt Fiaten. Vannet begynte å synke igjen, men der kom ei ku rautende i fyket! Hun svingte innom oss, en snartenkt aussie med tau rundt livet klarte å få tak i henne og vi fikk buksert henne på land.

Kua ble liggende å småraute og spy i vannkanten, men hun kom seg. Gjetergutten på rundt åtte år kom springende nedover elvebredden. Det ble mørkt. Vi tente et bål og der satt vi og ventet på at vannet skulle synke nok til at kunne få vinsjen vår tilbake og komme oss videre. Kua buret litt. Jeg bød gutten på Mariekjeks. Vi smilte til hverandre.

As good as it gets. 

Musa

29 Mar 2015

MUSA

- Do you have a light? sa musa. 

På Mykonos hadde fastboende venner av Mamma og Pappa brutt opp etter 12 år og to barn. Eller egentlig: mannen hadde reist fra kjerring og unger for å slå seg sammen med en 15 år gammel jente. Det var stor skandale.

Jeg var 14 og lurte naturlig nok mest på jenta; den fatale femmeren som fikk den berømte malermannen til å forlate sin berømte malerkone. Og en dag fikk jeg se malern og jenta sammen på byen. Hun var råflott. Og hun drakk vin og røkte og sa morsomme ting til maleren og han lo. Og hun så at jeg glodde. Øhh.

Men i dag lå hun her på stranda noen meter borte uten malermann! 

Ingen brukte klær på standa på Mykonos dengang. Det innebar både fordeler og ulempe for en sylfersk 14 åring. Jeg anla en filosofisk mine (ja, det trodde jeg dengang, men antakelig så jeg ut som noe fra en Tom & Jerry-film) og stirret fordekt på fordelene til jenta, men så meldte ulempen seg, og jeg måtte snu meg over på magen.

Litt seinere tok jeg en svømmetur, og på veien tilbake fra sjøkanten var det jo bare en ting jeg ville se på. Og hun så på meg! Og hun smilte! Men jeg hadde foreldre her, mistet helt motet og gikk og la meg på ryggen, lukket øynene og tenkte på kaldt vann. Det tasset i sanden og det falt en skygge over meg, så jeg åpnet øynene. Hun hadde en fot på hver side av hodet mitt og jeg så rett opp i ... i! - Do you have a light? kom det der oppe fra. Jeg ble helt stiv! Jeg mener jeg kunne ikke røre meg! 

Faren min leste situasjonen, og ilte til med en eske fyrstikker. Men heller ikke han var helt kald. Det gikk med en del fyrstikker før han fikk fyr på røyken hennes og hun nikket takk og gikk tilbake til pleddet sitt.

 

More Articles ...

  1. Rotta